Eksistensialisme og meningsløshet: hvordan filosofien gir svar på livets store spørsmål

Jeg husker den kvelden jeg satt på kjøkkenbenken og stirret ut i mørket, med en følelse av at ingenting egentlig betydde noe. Hadde nettopp avsluttet en stor skriveprosjekt, og i stedet for lettelse følte jeg bare… tomhet. Det var første gang jeg virkelig forstod hva eksistensialisme og meningsløshet handlet om – ikke som teoretiske begreper, men som en levd realitet. Som skribent og tekstforfatter har jeg siden brukt mange år på å utforske hvordan eksistensialismen faktisk kan hjelpe oss når livet føles meningsløst.

Den eksistensialistiske filosofien er ikke bare akademisk snakk om frihet og angst. Den er en praktisk tilnærming til de dypeste spørsmålene vi møter som mennesker: Hvorfor er vi her? Hva er poenget med det hele? Og hvordan skal vi leve når vi ikke får ferdig-laget svar utenfra? Jeg har oppdaget at disse spørsmålene ikke er deprimerende – de er befriende. For når vi først forstår at eksistensialisme og meningsløshet ikke er motpoler, men to sider av samme mynt, åpner det for en helt ny måte å forstå tilværelsen på.

Gjennom årene med å skrive om filosofi og livsspørsmål har jeg sett hvordan mange nordmenn sliter med disse temaene. Vi lever i et samfunn som lover oss at lykke og mening skal komme ferdig pakket – gjennom karriere, forbruk, eller perfekte Instagram-liv. Men når virkeligheten ikke stemmer overens med disse løftene, står vi igjen med følelsen av meningsløshet. Det er akkurat her eksistensialismen kommer inn som en livline, ikke en dødsdom.

Hva er eksistensialisme egentlig?

La meg være helt ærlig – første gang jeg støtte på begrepet «eksistensialisme» i filosofiundervisningen, tenkte jeg det var noe mørkt og deprimerende. Bildet av ensomme intellektuelle på parisiske kaféer som grublet over livets meningsløshet virket ikke særlig innbydende. Men det viste seg at jeg hadde fullstendig misforstått hva eksistensialismen faktisk handler om.

Eksistensialismen er i bunn og grunn en filosofi om menneskelig frihet og ansvar. Den starter med en grunnleggende innsikt: vi eksisterer først, og deretter skaper vi vår egen essens eller mening. Jean-Paul Sartre uttrykte dette som «eksistensen går forut for essensen» – vi blir ikke født med et forhåndsbestemt formål, men må skape det selv. For noen virker dette skremmende, men jeg synes det er utrolig inspirerende.

Tenk på det sånn: en hammer har en essens (å slå spiker) før den eksisterer. Men vi mennesker? Vi dukker opp i verden uten bruksanvisning eller forhåndsbestemt rolle. Vi må finne ut hvem vi vil være og hva som gir mening i våre liv. Det er både skummelt og fantastisk på samme tid!

De viktigste eksistensialistiske tenkerne

Gjennom mine år som tekstforfatter har jeg fordypet meg i mange filosofer, men noen få eksistensialister har virkelig formet min forståelse av hvordan vi kan møte livets meningsløshet. Søren Kierkegaard, ofte kalt eksistensialismens far, snakket om «angstens begrep» – ikke som noe negativt, men som et tegn på vår frihet til å velge. Når vi føler angst, er det fordi vi står overfor muligheter og må ta ansvar for våre valg.

Jean-Paul Sartre tok dette videre med sin ide om at vi er «dømt til å være fri.» Dette høres kanskje pessimistisk ut, men Sartre mente faktisk noe dypt optimistisk: selv i de verste omstendighetene har vi alltid et valg i hvordan vi forholder oss til situasjonen. Som fange kan du velge å gi opp eller å bevare din verdighet. Som tekstforfatter kan du velge å skrive det kunden vil høre, eller å finne din autentiske stemme.

Albert Camus bidro med sin teori om det absurde – det faktum at vi søker mening i et univers som ikke gir oss svar. Men i stedet for å gi opp, argumenterte han for at vi må «forestille oss Sisyfos lykkelig.» Vi må finne glede i selve kampen, ikke bare i målet. Dette har blitt mitt mantra når skrivejobber føles meningsløse eller repetitive.

Misforståelser om eksistensialisme

Altså, jeg blir litt irritert når folk reduserer eksistensialisme til «alt er meningsløst, så hvorfor bry seg?» Det er som å si at demokrati handler om at alle meninger er like gyldige – en total misforståelse av poenget. Eksistensialisme handler ikke om nihilisme eller oppgitthet. Tvert imot, den krever at vi tar livet på alvor og lager mening aktivt.

En annen vanlig misforståelse er at eksistensialisme fører til selvsentrerthet eller isolasjon. Sartre var faktisk svært opptatt av vårt ansvar overfor andre mennesker. Vi kan ikke velge bare for oss selv – våre valg påvirker alle rundt oss. Som skribent opplever jeg dette daglig: ordene jeg velger påvirker ikke bare min egen integritet, men også lesernes forståelse av verden.

Meningsløshet som startpunkt, ikke endepunkt

For et par år siden jobbet jeg med en kunde som skulle lansere et nytt produkt. Midt i prosessen spurte han meg: «Men hva er egentlig poenget? Verden er full av unødvendige produkter, og folk kjøper ting de ikke trenger. Bidrar jeg bare til problemet?» Det var et perfekt eksempel på hvordan følelsen av meningsløshet kan ramme oss – ikke som en filosofisk øvelse, men som en konkret utfordring i hverdagen.

Eksistensialisme og meningsløshet er ikke motsetninger – de er ulike faser i samme prosess. Meningsløshet er ofte det første steget mot autentisk mening. Når vi innser at de ferdiglagde svarene ikke holder, at samfunnets forventninger ikke gir oss tilfredsstillelse, da åpner det for at vi kan begynne å skape vår egen mening.

Camus kalte dette «det absurde øyeblikk» – når vi innser at verden ikke gir oss svar, og at vårt søken etter mening kanskje er forgjeves. Men i stedet for å kollapse under denne erkjennelsen, kan vi velge å omfavne den. Vi kan lære å finne mening i selve søken, i kampens egen verdi, i våre relasjoner til andre mennesker.

Hvorfor meningsløshet oppstår

Gjennom mine år som tekstforfatter har jeg observert flere mønstre for hvordan meningsløshet oppstår. Ofte kommer det når vi har levd etter andres forventninger så lenge at vi har mistet kontakten med våre egne verdier. En klient fortalte meg en gang: «Jeg har gjort alt riktig – utdanning, karriere, hus, familie – men jeg føler meg som en fremmed i mitt eget liv.»

Moderne samfunn kan paradoksalt nok fremme meningsløshet ved å tilby for mange valg uten å hjelpe oss å finne kriterier for å velge. Vi blir overveldet av muligheter, men mangler verktøyene til å vurdere hva som faktisk er viktig for oss. Sosiale medier forverrer dette ved å konstant vise oss andres (tilsynelatende) perfekte liv og valg.

Det er også verdt å nevne at meningsløshet ikke alltid er et problem som skal løses. Noen ganger er det et naturlig resultat av vekst og endring. Når vi vokser ut av gamle roller eller verdier, kan det være en mellomperiode der ingenting føles meningsfylt. Dette er normalt og til og med sunt – det betyr at vi er på vei mot noe mer autentisk.

Eksistensialismens praktiske verktøy mot meningsløshet

Okay, så filosofi er interessant og alt det der, men hvordan hjelper det egentlig når du ligger våken klokka tre om natta og lurer på hva poenget med alt sammen er? Det var akkurat det spørsmålet jeg stilte meg selv da jeg først begynte å jobbe som selvstendig skribent. Plutselig var jeg ansvarlig for å finne mening i egen tilværelse, uten en sjef eller fast struktur som fortalte meg hva som var viktig.

Det første verktøyet eksistensialismen gir oss er radikal ærlighet om vår situasjon. Sartre snakket om «dårlig tro» – de måtene vi lyver for oss selv om vår frihet og våre valg. Vi forteller oss selv at vi «må» gjøre ting vi egentlig velger å gjøre, eller at vi «ikke har noe valg» når vi faktisk har det. Jeg husker hvor befriende det var første gang jeg innrømmet for meg selv: «Jeg velger å ta denne jobben fordi jeg vil ha pengene, ikke fordi jeg må.»

Autentisitet som kompass

Autentisitet er ikke bare et buzzword – det er eksistensialismens kjerneverktøy for å navigere i tilværelsen. Men hva betyr det egentlig å være autentisk? Etter å ha wrestlet med dette spørsmålet i mange år, har jeg kommet fram til at det handler om å være tro mot sine egne verdier og valg, selv når de strider mot eksterne forventninger.

For meg som tekstforfatter betyr autentisitet at jeg velger prosjekter som resonerer med mine verdier, og at jeg skriver med min egen stemme selv når kunden kanskje foretrekker noe mer «markedsføringsaktig». Det betyr ikke at jeg alltid gjør akkurat som jeg vil – jeg har regninger å betale! Men det betyr at jeg tar bevisste valg og står for dem.

En praktisk øvelse jeg ofte anbefaler er å spørre seg selv: «Hvis ingen andre skulle få vite om dette valget, hva ville jeg da gjort?» Det hjelper å avsløre hvor mye vi styres av andres forventninger versus våre egne autentiske ønsker.

Ansvar som kilde til mening

Dette høres kanskje paradoksalt ut, men jeg har oppdaget at det å ta mer ansvar faktisk reduserer følelsen av meningsløshet. Når Sartre sa at vi er «dømt til å være fri,» mente han at selv det å ikke velge er et valg. Vi kan ikke unnslippe ansvaret for våre liv, og det er faktisk en god ting.

Som skribent har jeg lært at selv de tilsynelatende mest begrensende oppdragene gir rom for valg. Jeg kan velge hvilke ord jeg bruker, hvilken vinkel jeg tar, hvor mye energi jeg putter inn. Disse små valgene, akkumulert over tid, skaper mening og retning i arbeidet mitt.

Situasjon	Offerrolle	Ansvarlig tilnærming
Kjedelig jobb	«Jeg må bare lide gjennom dette»	«Jeg velger å være her nå. Hvordan kan jeg gjøre det bedre?»
Vanskelig forhold	«De forandrer seg aldri»	«Hva er mitt ansvar i denne dynamikken?»
Økonomiske problemer	«Systemet er urettferdig»	«Hvilke valg kan jeg ta innenfor mine rammer?»
Ensomhet	«Ingen bryr seg om meg»	«Hvordan kan jeg skape de relasjonene jeg ønsker?»

Frihet og angst: to sider av samme mynt

Kierkegaards «angstens begrep» var lenge noe jeg bare forstod teoretisk. Så skjedde det at jeg måtte ta en av de største avgjørelsene i livet mitt – om jeg skulle satse alt på å bli selvstendig skribent eller fortsette i en trygg, men utilfredsstillende jobb. Plutselig forstod jeg hva han mente med at angst er «frihetens svimmelhet.»

Det er en spesiell type angst som kommer når vi står overfor åpne muligheter. Ikke frykten for noe spesifikt, men angsten for vår egen frihet til å velge. I det øyeblikket innser vi hvor mye makt vi faktisk har over våre egne liv – og hvor skremmende det kan være.

Men denne angsten er ikke noe vi skal prøve å eliminere. Den er et signal om at vi står på terskelen til vekst og endring. Hver gang jeg føler den spesielle svimmelheten som kommer med store valg, prøver jeg å tolke det som et tegn på at jeg beveger meg i riktig retning – mot mer frihet og autentisitet.

Å omfavne usikkerheten

En av de tøffeste leksjonene eksistensialismen lærer oss er at vi må lære å leve med usikkerhet. Det finnes ingen garantier, ingen ferdiglaget manual for hvordan vi skal leve. Dette var ekstra utfordrende for meg som nordmann – vi er jo oppdratt til å tro at det finnes systemer og regelverk for alt!

Men jeg har gradvis lært å se usikkerheten som en forutsetning for kreativitet og vekst. Når jeg ikke vet nøyaktig hvordan et skriveprosjekt skal ende, åpner det for overraskelser og innsikter som ikke ville kommet hvis alt var forutsigbart. Usikkerheten holder meg våken og engasjert på en måte som trygghet aldri kunne gjort.

Dette betyr ikke at vi skal søke kaos eller unngå all planlegging. Det betyr at vi må finne en balanse mellom struktur og åpenhet, mellom kontroll og overgivelse. Som eksistensialistisk tenkning lærer oss, ligger autentisiteten ofte i spenningen mellom disse motpolene.

Relasjoner og fellesskap i eksistensialistisk perspektiv

En vanlig misforståelse om eksistensialisme og meningsløshet er at filosofien fører til isolasjon og individualisme. Men sannheten er at de fleste eksistensialister var dypt opptatt av våre relasjoner til andre mennesker. Sartre skrev at «helvete, det er de andre,» men han mente ikke at vi skulle unngå andre mennesker. Han påpekte hvor komplekse og utfordrende menneskelige relasjoner kan være.

I mine egne relasjoner har jeg merket hvordan eksistensialistisk tenkning faktisk kan gjøre dem dypere og mer autentiske. Når jeg slutter å forvente at andre skal gi meg mening eller lykke, og i stedet tar ansvar for min egen opplevelse av relasjonen, blir jeg paradoksalt nok mer tilstede og ekte i møte med dem.

Jeg husker en periode hvor jeg følte meg utrolig ensom, til tross for at jeg var omgitt av familie og venner. Problemet var at jeg ventet på at de skulle «redde» meg fra min eksistensielle krise. Det var først da jeg tok ansvar for min egen opplevelse av ensomhet at jeg kunne begynne å bygge mer meningsfulle forbindelser.

Å møte andre mennesker autentisk

Buber snakket om forskjellen mellom «Jeg-Det» og «Jeg-Du» relasjoner. I «Jeg-Det» relasjoner behandler vi andre som objekter som skal tilfredsstille våre behov. I «Jeg-Du» relasjoner møter vi dem som komplette, autonome vesener med deres egen eksistensielle kamp.

Som tekstforfatter har dette forandret måten jeg jobber med klienter på. I stedet for bare å se dem som noen som skal betale regningene mine, prøver jeg å forstå deres autentiske behov og utfordringer. Det gjør ikke bare jobben mer meningsfull for meg – det fører også til bedre resultater for dem.

Dette gjelder også private relasjoner. Når jeg slutter å forvente at partneren min skal være på en bestemt måte for at jeg skal føle meg bra, og i stedet møter personen som faktisk er der, åpner det for ekte intimitet og forbindelse.

Camus og det absurde: å finne glede i kampen

Albert Camus har kanskje gitt meg den mest praktiske tilnærmingen til å håndtere eksistensialisme og meningsløshet. Hans teori om det absurde – konflikten mellom vårt behov for mening og universets stillhet – kunne lett blitt deprimerende. Men Camus valgte en annen vei: å finne glede og verdighet i selve kampen.

Myten om Sisyfos, som er dømt til å rulle en stein opp et berg for all evighet, bare for å se den rulle ned igjen, er blitt en slags metafor for mitt arbeisliv. Noen dager føles det som om jeg skriver den samme teksten om og om igjen, løser de samme problemene, møter de samme utfordringene. Men Camus lærer oss å «forestille oss Sisyfos lykkelig.»

Hva betyr det i praksis? Det betyr å finne tilfredsstillelse i selve handlingen av å rulle steinen, ikke bare i å nå toppen. For meg betyr det å finne glede i selve skriveprosessen, i å forme ord og ideer, uavhengig av om teksten blir lest av tusen personer eller ti.

Det absurdes tre konsekvenser

Camus identifiserte tre måter mennesker reagerer på livets absurditet: selvmord (fysisk eller filosofisk), håp (å flykte til religion eller ideologi), eller opprør (å omfavne det absurde og leve likevel). Den tredje veien, opprøret, er den han anbefaler og den jeg har funnet mest givende.

Opprør betyr ikke å bli bitter eller destruktiv. Det betyr å si: «Selv om livet ikke gir meg svar, selv om universet er likegyldig til min eksistens, velger jeg å leve fullt og engasjert likevel.» Det er en slags heroisk holdning som ikke trenger ytre validering for å være meningsfull.

• Bevissthet: Vi må erkjenne livets absurditet uten å flykte fra den
• Frihet: Anerkjennelse av absurditeten frigjør oss fra falske håp og dogmer
• Passion: Vi må leve intenst og engasjert til tross for mangelen på ultimate mening

Sartre og eksistensiell psykoanalyse

Jean-Paul Sartre utviklet ikke bare filosofi – han skapte også praktiske metoder for å forstå hvordan vi former våre egne liv. Hans eksistensielle psykoanalyse fokuserer på de grunnleggende valgene vi gjør om hvem vi vil være, ofte uten å være fullt bevisste på det.

Jeg oppdaget dette da jeg analyserte mine egne karrierevalg. På overflaten så det ut som jeg hadde «bare blitt» tekstforfatter ved en tilfeldighet. Men når jeg gravde dypere, så jeg at det var et mønster av valg som reflekterte en grunnleggende beslutning om å prioritere kreativ frihet over økonomisk sikkerhet. Det var ikke tilfeldig – det var uttrykk for mitt «fundamentale prosjekt,» som Sartre ville kalt det.

Dette er befriende å forstå fordi det betyr at vi ikke er ofre for omstendigheter eller fortid. Vi har konstant mulighet til å refortolke og omforme våre liv. Selvfølgelig er vi begrenset av ytre faktorer, men innenfor disse rammene har vi mer frihet enn vi pleier å erkjenne.

Dårlig tro og selvbedrag

Et av Sartres mest nyttige begreper er «dårlig tro» (mauvaise foi) – de måtene vi lyver for oss selv om vår frihet og vårt ansvar. Som skribent ser jeg dette konstant, både hos meg selv og hos klienter. Vi forteller oss selv historier om hvorfor vi «må» gjøre ting vi egentlig velger å gjøre.

«Jeg må ta denne jobben» (nei, du velger å ta den for å unngå usikkerhet). «Jeg kan ikke si nei til denne forespørselen» (jo, du kan, men du velger å prioritere andres forventninger over dine egne grenser). Å gjenkjenne disse mønstrene er første skritt mot mer autentisk levemåte.

Paradoksalt nok kan det faktisk være lettere å leve i dårlig tro enn å konfrontere vår radikale frihet. Frihet er skremmende fordi den kommer med ansvar. Hvis jeg erkjenner at jeg velger min misnøye, må jeg også ta ansvar for å endre den. Det er ikke alltid noe jeg har lyst til!

Kierkegaard og det religiøse stadium

Søren Kierkegaard, ofte kalt eksistensialismens far, hadde en mer kompleks tilnærming til mening enn mange av sine etterfølgere. Hans tre stadier på livets vei – det estetiske, det etiske og det religiøse – gir en interessant ramme for å forstå hvordan vi kan utvikle oss gjennom ulike former for meningsløshet.

Jeg gjenkjenner meg selv i alle tre stadiene. Det estetiske stadiet, hvor vi lever for øyeblikkets nytelse og unngår forpliktelser, var noe jeg opplevde i mine tidlige tyvere. Livet handlet om å samle opplevelser og unngå kjedsomhet. Men dette førte etter hvert til en dyp følelse av tomhet og meningsløshet.

Det etiske stadiet, hvor vi forplikter oss til prinsipper og verdier, ga mer stabilitet men også en følelse av å være fanget i regler jeg ikke helt forstod bakgrunnen for. Som tekstforfatter opplever jeg dette når jeg følger bransjens «beste praksis» uten å reflektere over om den faktisk tjener mine eller kundenes behov.

Troens paradoks

Kierkegaards religiøse stadium er ikke nødvendigvis religiøst i tradisjonell forstand. Det handler om å gjøre det han kalte «troens hopp» – å forplikte seg fullt til noe man ikke kan bevise eller rettferdiggjøre rasjonelt. For noen kan det være gud, for andre kan det være kjærlighet, kunst eller et livs prosjekt.

For meg har dette «hoppet» handlet om å forplikte meg fullt til skrivekunsten, ikke fordi jeg kan garantere suksess eller mening, men fordi det føles som min autentiske vei. Det er irrasjonelt på mange måter – jeg kunne tjent mer penger på andre ting, og det finnes ingen garanti for at det jeg skriver vil påvirke noen.

Men Kierkegaard lærer oss at det er nettopp i denne irrasjonelle forpliktelsen vi finner den dypeste formen for mening. Ikke mening som kan bevises eller forklares til andre, men mening som oppstår gjennom total engasjement i noe større enn oss selv.

Praktisk anvendelse i hverdagen

Så hvordan tar man egentlig eksistensialisme og meningsløshet fra filosofiske konsepter til praktiske verktøy i hverdagen? Gjennom årene har jeg utviklet noen konkrete metoder som hjelper meg å navigere når livet føles meningsløst eller når jeg står overfor vanskelige valg.

Den første metoden jeg kaller «autentisitetssjekken.» Når jeg skal ta en avgjørelse, spør jeg meg selv: «Gjør jeg dette fordi det er det jeg virkelig ønsker, eller fordi jeg tror det er det andre forventer av meg?» Det høres enkelt ut, men det krever ærlighet som kan være ubehagelig. Noen ganger oppdager jeg at jeg har tatt jobber eller inngått forpliktelser hovedsakelig for å unngå andres skuffelse.

Den andre metoden handler om å «omfavne usikkerheten.» I stedet for å prøve å kontrollere utfallet av alle mine handlinger, fokuserer jeg på å handle i tråd med mine verdier og la resultatene komme som de kommer. Det reduserer angst og gir meg mer energi til det som faktisk er under min kontroll.

Verdier som kompass

En praktisk øvelse jeg ofte anbefaler er å identifisere sine kjerneverdier – ikke de man tror man bør ha, men de man faktisk lever etter. Dette krever selvobservasjon over tid. Hvilke beslutninger har du tatt som du er stolt av? Hva var det ved de situasjonene som føltes riktige?

1. Observer dine spontane reaksjoner: Hva gjør deg virkelig sint eller glad?
2. Analyser dine helter: Hvem beundrer du, og hvorfor?
3. Se på dine offer: Hva er du villig til å gi avkall på, og for hva?
4. Identifiser mønstre: Er det fellestrekk i situasjoner hvor du føler deg autentisk?
5. Test verdiene: Fungerer de som praktisk veiledning i vanskelige situasjoner?

For meg er kreativitet, autonomi og autentisitet blitt de viktigste kompassene. Når jeg står overfor et valg, spør jeg om det støtter eller undergraver disse verdiene. Det gir ikke alltid enkle svar – noen ganger må jeg balansere konflikter mellom dem – men det gir i det minste et rammeverk for å tenke omkring.

Eksistensialisme og kreativitet

Som tekstforfatter har jeg oppdaget at eksistensialisme og meningsløshet kan være utrolige drivkrefter for kreativitet. Når jeg aksepterer at det ikke finnes objektive svar på hva som er «god» tekst, frigjøres jeg til å eksperimentere og finne min egen stemme.

Den kreative prosessen er faktisk et perfekt eksempel på eksistensialistisk praksis. Hver gang jeg setter meg ned for å skrive, står jeg overfor et blankt ark og uendelige muligheter. Det er både skremmende og spennende. Ingen kan fortelle meg nøyaktig hva jeg skal skrive eller hvordan – jeg må skape mening gjennom selve handlingen.

Sartre skrev mye om kunstnerens ansvar for å skape verdener gjennom sine verk. Hver tekst jeg skriver er en liten verden med sine egne regler og logikk. I den prosessen erfarer jeg direkte hva det betyr å være «dømt til å være fri» – jeg har uendelige valg, og samtidig må jeg ta ansvar for hvert enkelt ord jeg velger.

Å skrive seg ut av meningsløshet

Mange av mine klienter kommer til meg når de opplever en form for eksistensiell krise. De har mistet retningsfølelsen i karrieren, eller de sliter med å kommunisere hvem de egentlig er. Skriveprosessen blir da ofte en måte å utforske og skape klarhet rundt deres autentiske selv.

Det er fascinerende å observere hvordan mennesker oppdager hva de faktisk tenker og føler gjennom å artikulere det på papiret. Ordene former tankene like mye som tankene former ordene. Dette er eksistensialisme i praksis – å skape seg selv gjennom handlinger, i dette tilfellet gjennom språkhandlinger.

Jeg anbefaler alle som sliter med meningsløshet å prøve ekspressiv skriving. Ikke skriving for å publisere eller imponere, men skriving for å utforske og skape klarhet. Skriv om dine bekymringer, drømmer, tvil og håp. La ordene komme uten å sensurere dem. Ofte oppdager du ting om deg selv som du ikke visste at du visste.

Eksistensialisme i moderne samfunn

Living in 2024 Norge presenterer unike utfordringer for eksistensialistisk tenkning. Vi har mer frihet og flere valg enn noen generasjon før oss, men paradoksalt nok rapporterer mange om økt angst og meningsløshet. Sosiale medier bombarderer oss med andre menneskers tilsynelatende perfekte liv, og forbrukerkapitalismen lover lykke gjennom kjøp av ting.

Som tekstforfatter som jobber med markedsføring, befinner jeg meg ofte i spennigen mellom eksistensialistiske idealer og kommersielle realiteter. Hvordan kan jeg være autentisk når jeg skriver tekster som skal få folk til å kjøpe ting? Dette har blitt en kilde til både kreativ utfordring og personlig vekst.

Jeg har lært at autentisitet ikke betyr å unngå alt som er kommersielt, men å være bevisst på hvorfor jeg gjør det jeg gjør. Når jeg skriver markedsføringstekster, kan jeg velge å fokusere på hvordan produktet eller tjenesten faktisk kan hjelpe mennesker, i stedet for å manipulere dem til å kjøpe noe de ikke trenger.

Digital eksistensialisme

Eksistensialisme og meningsløshet får nye dimensjoner i vår digitale verden. Sosiale medier skaper det Sartre ville kalt «blikkets» makt i en helt ny skala. Vi blir konstant observert og bedømt av andre, noe som kan føre til det han kalte «objektivering» – at vi begynner å se oss selv som objekter for andres blikk i stedet for som frie subjekter.

Samtidig gir digitale verktøy oss muligheter til å skape og dele på måter som aldri har vært mulig før. Som skribent har jeg tilgang til et globalt publikum gjennom internett. Det er både befriende og overveldende. Med stor frihet kommer stort ansvar – ikke bare for hva jeg sier, men for hvordan det påvirker dem som leser det.

En viktig leksjon jeg har lært er å skille mellom digital tilstedeværelse som uttrykk for autentisk selv og digital tilstedeværelse som performance for andre. Eksistensialistisk tenkning hjelper meg å navigere denne forskjellen.

Når eksistensialisme møter psykologi

I mine samtaler med klienter har jeg ofte observert hvordan eksistensialistiske innsikter kan supplere eller til og med utfordre tradisjonell psykologi. Hvor kognitiv terapi fokuserer på å endre tankemønstre, og psykoanalyse på å forstå fortiden, fokuserer eksistensialistisk tilnærming på frihet, valg og ansvar i nåtiden.

Dette er ikke nødvendigvis en konkurranse mellom tilnærminger – de kan komplettere hverandre. Men jeg har sett hvordan eksistensialistisk perspektiv kan hjelpe mennesker som har «prøvd alt annet» og fortsatt føler seg tomme eller meningsløse. Noen ganger er problemet ikke at vi har «feil» tanker eller en «traumatisk» fortid, men at vi har mistet kontakten med vår egen makt til å skape mening.

Rollo May, som var en av pionerene innen eksistensiell psykologi, snakket om viktigheten av å konfrontere angst i stedet for å eliminere den. Angst er ikke alltid et symptom som skal behandles – noen ganger er den et signal om vår frihet og vårt potensial for vekst.

Terapeutiske implikasjoner

Eksistensiell terapi fokuserer på fire grunnleggende bekymringer: døden, friheten, isolasjonen og meningsløsheten. I stedet for å se disse som problemer som skal løses, blir de sett på som grunnleggende vilkår for menneskelig eksistens som vi må lære å leve med på en konstruktiv måte.

For eksempel, i stedet for å prøve å eliminere frykten for døden, kan vi utforske hvordan denne frykten kan motivere oss til å leve mer fullt og autentisk. Bevisstheten om vår dødelighet – det Heidegger kalte «væren-til-døden» – kan faktisk gjøre livet mer verdifullt og meningsfylt.

Som tekstforfatter opplever jeg dette når jeg konfronterer frykten for at det jeg skriver ikke vil «overleve» eller ha varig påvirkning. I stedet for å la denne frykten lam me, kan jeg bruke den som motivasjon til å skrive så autentisk og engasjert som mulig.

Fremtiden for eksistensialistisk tenkning

Etter å ha jobbet med eksistensialisme og meningsløshet i mange år, blir jeg ofte spurt om denne filosofien fortsatt er relevant i vår moderne tid. Min erfaring er at den er mer relevant enn noen gang. I en verden med kunstig intelligens, klimaforandringer og konstant teknologisk endring, trenger vi filosofiske verktøy som kan hjelpe oss å navigere usikkerhet og skape mening i et kaotisk landskap.

Eksistensialismen gir oss ikke svar – den gir oss bedre spørsmål. I stedet for å spørre «Hva er meningen med livet?» lærer den oss å spørre «Hvordan vil jeg skape mening i mitt liv?» I stedet for «Hva skal jeg gjøre?» spør vi «Hvem vil jeg være?»

Jeg tror fremtiden vil bringe nye former for eksistensialistisk praksis. Kanskje vil vi se mer fokus på kollektiv eksistensialisme – hvordan vi sammen kan skape mening i møte med globale utfordringer. Eller digital eksistensialisme – hvordan vi kan bevare vår humanity i en stadig mer teknologisk verden.

Eksistensialisme og miljøkrise

En av de mest pressende anvendelsene av eksistensialistisk tenkning i dag er hvordan vi forholder oss til klimakrisen og miljøødeleggelse. Dette er ultimate eksistensielle utfordringer – de tvinger oss til å konfrontere vår dødelighet, både individuelt og som art.

Sartre og Camus skrev ikke mye om miljøspørsmål, men deres filosofi gir oss verktøy for å tenke om dem. Hvis vi tar ansvar for våre valg og deres konsekvenser, må vi også ta ansvar for hvordan vårt levesett påvirker planeten. Dette er ikke bare et politisk eller teknisk problem – det er et eksistensielt problem som krever at vi redefinerer hva det betyr å leve et meningsfylt liv.

Som tekstforfatter har jeg begynt å integrere bærekraftsperspektiver i arbeidet mitt, ikke bare som en politisk posisjon, men som et uttrykk for eksistensiell autentisitet. Hvis jeg virkelig tar ansvar for mine valg, må jeg også ta hensyn til deres langsiktige konsekvenser.

Konkrete øvelser for hverdagseksistensialisme

La meg dele noen praktiske øvelser jeg har utviklet over årene for å integrere eksistensialistiske prinsipper i hverdagen. Disse er ikke teoretiske øvelser, men verktøy jeg faktisk bruker når jeg føler meg stuck eller meningsløs.

Valgbevissthet-øvelsen: En dag i uka, registrer alle valgene du tar – fra hva du spiser til hvordan du responderer på e-post. Spør deg selv ved hvert valg: «Velger jeg dette, eller bare drifter jeg?» Det høres banalt ut, men det hjelper å bygge bevissthet om din egen makt og frihet.

Autentisitetspausen: Sett en reminder på telefonen som går av tre ganger om dagen. Når den ringer, spør deg selv: «Er jeg meg selv akkurat nå, eller spiller jeg en rolle?» Ikke døm svaret – bare observer det. Over tid begynner du å gjenkjenne mønstrene for når du er mest og minst autentisk.

Meningskortet: Skriv dine kjerneverdier på et lite kort som du kan ha i lommeboka. Når du står overfor vanskelige beslutninger, ta fram kortet og spør: «Hvilken av disse valgene støtter best verdiene mine?» Det er ikke alltid det enkleste svaret, men det er ofte det mest tilfredsstillende på lang sikt.

Gruppepraksis og fellesskap

Selv om eksistensialismen ofte fremstilles som individualistisk, har jeg funnet stor verdi i å utforske disse temaene sammen med andre. Jeg har vært med i diskusjonsgrupper hvor vi leser eksistensialistisk litteratur og diskuterer hvordan den relaterer til våre egne liv.

Det er befriende å oppdage at andre også sliter med de samme spørsmålene om mening og autentisitet. Vi lever i et samfunn som ofte gjør oss redde for å innrømme tvil eller usikkerhet, men i en trygg gruppe kan vi utforske disse følelsene uten dømmende blikk.

En øvelse vi ofte gjør er å dele «eksistensielle øyeblikk» – tider hvor vi har følt spesielt bevisste på vår frihet, vårt ansvar, eller livets absurditet. Det kan være alt fra store livsbeslutninger til små øyeblikk av innsikt. Å sette ord på disse opplevelsene hjelper å gjøre dem mer konkrete og brukbare.

Avsluttende refleksjoner

Etter alle disse årene med å utforske eksistensialisme og meningsløshet, er jeg kommet frem til noen konklusjoner som kanskje overrasker dem som ser på denne filosofien som mørk eller pessimistisk. Eksistensialismen er faktisk en av de mest optimistiske filosofiene jeg kjenner til – den insisterer på at vi har makt til å forme våre egne liv, uansett hvilke begrensninger vi møter.

Meningsløshet er ikke noe som skal «kureres» eller elimineres. Det er en naturlig del av den menneskelige opplevelsen, spesielt i overgangsfaser eller når vi vokser ut av gamle måter å forstå verden på. I stedet for å flykte fra følelsen av meningsløshet, kan vi lære å se den som en invitasjon til å skape ny mening.

Det viktigste jeg har lært er at mening ikke er noe vi finner – det er noe vi skaper gjennom våre valg og handlinger. Hver eneste dag har vi muligheter til å leve mer autentisk, ta mer ansvar, og bygge forbindelser som gir livet vårt dybde og rikdom.

Som skribent og menneske fortsetter jeg å utforske disse temaene, ikke fordi jeg håper å finne endelige svar, men fordi selve utforskningen er meningsfull. Eksistensialisme og meningsløshet er ikke motpoler – de er partnere i dansen som utgjør et rikt og autentisk liv.

Hvis du har kommet deg gjennom denne lange artikkelen, håper jeg du har funnet noe som resonerer med din egen opplevelse. Filosofi blir først verdifull når den hjelper oss å leve bedre liv. Og det eksistensialismen lærer oss er at det å leve et bedre liv starter med det modige valget om å leve det livet som virkelig er vårt.